Som gitarlærer har jeg all slags elever. Alt fra supertalentfulle 14-åringer med en plekterteknikk fra en annen verden, til 8-åringer med en finmotorikk som ikke er fullstendig utviklet. Begge kategoriene byr på utfordringer, men det er den sistnevnte som har vist seg vanskeligst å utvikle noen pedagogiske “snarveier” til. Til en talentfull 14-åring kan jeg snike inn arpeggio-teori og -teknikk ved å velge en fet Metallica-solo, og slik bidra til å utvikle de tekniske ferdighetene hans/hennes.
Men hva gjør du med en ivrig og motivert 8-åring som ikke klarer å få noen fin lyd eller klang fra gitaren?
Jeg noterte meg tidlig at mange av de yngste elevene mine holder gitaren som de ville holdt en øks (no pun intended), og at denne holdeteknikken førte til en ufrivillig bøying av strengene, samt at den “gode knekken” i fingrene forsvant helt. Det fører til dårlig klang og sure toner. Dette kan “kureres” med god gammeldags disiplin og øving – men hos de minste blir dette fort motivasjonsdrukning.
En løsning for meg har blitt å ta en “muskulær snarvei” gjennom å illustrere for eleven hvilke muskler han/hun skal og ikke skal bruke. Slik gjør jeg det:
1. Be eleven lage en knyttneve.
2. Spør eleven noen ledende spørsmål: “Hvilke muskler bruker du nå?”, “Kjenner du at du bruker noen andre muskler enn musklene i hånden?”.
3. Be eleven klemme tommelen mot fingertuppene på langefinger og ringefinger, slik som dette:
4. Spør eleven de samme spørsmålene som på punkt 2, men legg til følgende: “Hvilke muskler brukte du ikke i sted, men bruker nå?”.
5. Forklar eleven at musklene og trykkemåten du viste sist er “de riktige gitarmusklene”, og at det skal kjennes slik ut i armen og fingrene når man trykker ned strengene på gitaren.
—————————-
Mine erfaringer viser at resultatene av denne metoden er ikke sensasjonelle, men generelt sett meget gode. For noen er det en mirakelkur, og gir umiddelbare resultater, mens for andre blir det i første omgang bare en ting til å tenke på (men de skjønner prinsippet, og tar det i bruk senere i læringsprosessen). Fordelen er at man bruker mindre verdifull tid på å forklare og vise hvordan eleven skal trykke inn strengene for best resultat – strengene trykkes inn mot gripebrettet i stedet for å trekkes og bøyes nedover.
En annen nyttig bieffekt av denne metoden er at man har et felles kommunikasjonsgrunnlag for bruk av musklene i hånda – “brukte du de riktige gitarmusklene nå?”
Store Forventninger 
Hei! Flott blogg, kom over den via gitarnorge. Akkurat dette med muskelbruk og klemmeteknikk er noe jeg også ser på som viktig. En ting som hjalp meg kjenne hvilke muskler som bør brukes, var det faktum at man ikke har noen muskler overhodet i fingrene. Med en gang jeg fant ut dette (ved lesing selvsagt) ble det straks lettere å kjenne hvilke muskler jeg bør bruke. Jeg sluttet å “kjenne etter” i fingrene og kunne lettere føle i underarmen . Bare et lite tips 🙂
Hei Kristoffer, og takk for respons!
Ja, jeg har lest det samme, og forsøkt “du har faktisk ikke muskler” som innfallsvinkel. Det går hos eldre elever, men for de litt yngre blir det bare forvirring – det er et litt vanskelig konsept å ta inn over seg for barn.