Muskulære snarveier.

Som gitarlærer har jeg all slags elever. Alt fra supertalentfulle 14-åringer med en plekterteknikk fra en annen verden, til 8-åringer med en finmotorikk som ikke er fullstendig utviklet. Begge kategoriene byr på utfordringer, men det er den sistnevnte som har vist seg vanskeligst å utvikle noen pedagogiske “snarveier” til. Til en talentfull 14-åring kan jeg snike inn arpeggio-teori og -teknikk ved å velge en fet Metallica-solo, og slik bidra til å utvikle de tekniske ferdighetene hans/hennes.

Men hva gjør du med en ivrig og motivert 8-åring som ikke klarer å få noen fin lyd eller klang fra gitaren?

Jeg noterte meg tidlig at mange av de yngste elevene mine holder gitaren som de ville holdt en øks (no pun intended), og at denne holdeteknikken førte til en ufrivillig bøying av strengene, samt at den “gode knekken” i fingrene forsvant helt. Det fører til dårlig klang og sure toner. Dette kan “kureres” med god gammeldags disiplin og øving – men hos de minste blir dette fort motivasjonsdrukning.

En løsning for meg har blitt å ta en “muskulær snarvei” gjennom å illustrere for eleven hvilke muskler han/hun skal og ikke skal bruke. Slik gjør jeg det:

1. Be eleven lage en knyttneve.

2. Spør eleven noen ledende spørsmål: “Hvilke muskler bruker du nå?”, “Kjenner du at du bruker noen andre muskler enn musklene i hånden?”.

3. Be eleven klemme tommelen mot fingertuppene på langefinger og ringefinger, slik som dette:

4. Spør eleven de samme spørsmålene som på punkt 2, men legg til følgende: “Hvilke muskler brukte du ikke i sted, men bruker nå?”.

5. Forklar eleven at musklene og trykkemåten du viste sist er “de riktige gitarmusklene”, og at det skal kjennes slik ut i armen og fingrene når man trykker ned strengene på gitaren.

—————————-

Mine erfaringer viser at resultatene av denne metoden er ikke sensasjonelle, men generelt sett meget gode. For noen er det en mirakelkur, og gir umiddelbare resultater, mens for andre blir det i første omgang bare en ting til å tenke på (men de skjønner prinsippet, og tar det i bruk senere i læringsprosessen). Fordelen er at man bruker mindre verdifull tid på å forklare og vise hvordan eleven skal trykke inn strengene for best resultat – strengene trykkes inn mot gripebrettet i stedet for å trekkes og bøyes nedover.

En annen nyttig bieffekt av denne metoden er at man har et felles kommunikasjonsgrunnlag for bruk av musklene i hånda – “brukte du de riktige gitarmusklene nå?”

 

Kjenner du til noen muskulære snarveier?
Advertisements
Posted in Gitar, Musikkundervisning | 2 Comments

Innbilt Trinn

Som tidligere nevnt ble dette stykket fremført i Green Bay i september -og nå har jeg fått opptaket!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

a very small consortium

Fikk i dag vite at minimalistensemblet “a very small consortium” har plukket ut mini-stykket mitt kalt “Innbilt Trinn” til konserten sin i Chigaco den 24. september. Meget trivelig nytt på en mandags morgen! 🙂

Ensemblet het tidligere “The Chigago Miniaturist Ensemble”, og spesialiserer seg på minimalistisk musikk i forskjellige former. Jeg svarte på et såkalt “call for scores” (som jeg fant på denne bloggen, via Atonality.net), og resultatet ble “Innbilt Trinn”, et stykke for alt-saxofon og vibrafon, med en varighet på ca. 40 sekunder.

Les mer om “a very small consortium” her.

Posted in Musikk, Uncategorized | Leave a comment

Nytt skoleår, og på tide med aktivitet igjen.

Ikke mye blogging fra meg denne sommeren, til tross for alle gode idéer jeg har hatt. Ny jobb og ny bolig har tatt all tid. Jeg har flyttet tilbake til Finnmark, og er nyansatt bandpedagog ved Sør-Varanger Kulturskole. Jeg har fullt ansvar og full frihet for kulturskolens bandinstrumenter, fast stilling fulltid. Drømmejobben!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Clarence Clemons

Tidlig i morges kom nyheten om at Clarence Clemons, saksofonisten i det berømte E Street Band, har gått bort. Han fortjener i det aller minste en liten bloggpost i den anledning.

Jeg så Bruce Springsteen og The E Street Band på Koengen i Bergen, onsdag 10. juni 2009. Spent som en liten guttunge ventet jeg på at det hele skulle starte. Så kommer bandet inn på scenen, litt etter litt. Så kommer Springsteen selv. Så snur Springsteen, går bak i hjørnet på scenen, og hjelper en diger mann med en like diger hatt opp trappa. Så leier Bruce Springsteen Clarence Clemons ned til trappa til plassen hans, som et gammelt ektepar. Så sitter Clarence der, på barkrakken sin, gjennom halvparten av “Prove it All Night” – av og til slår han på en tamburin og synger med.

“Flott, dette blir ‘trim for eldre'”, tenker jeg, og lurer på hvorfor Springsteen gidder å ha med en halvkrøplet kjempe i bandet sitt. Så plukker Clarence Clemons opp saksofonen. Og fra det øyeblikket og ut konserten er det ingen i verden som ser noe annet enn en diger mann som spiller så gåsehuden vrir seg over hele kroppen. Og når saksofonen hans synger på slutten av “Thunder Road” (min absolutte favoritt), griner jeg tårer av glede.

Jeg er sinnsykt glad for at jeg fikk se Springsteen og The E Street Band når Clemons enda var med, for jeg tviler på at han lar seg erstatte.

Her er en liten Spotify-liste med mine Clarence Clemons-favoritter – legg gjerne til flere. 🙂

Clarence Clemons og Bruce Springsteen. Foto: AP

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Lærersnakk: Repertoar.

Jeg vil gjerne dele noen tanker og erfaringer jeg har gjort meg i det siste angående repertoar. Repertoaret man velger som musikklærer er utvilsomt viktig, det er vi alle enige om. Som gitarlærer, både privat og i kulturskole, er valg av repertoar en stadig utfordring. Når en underviser i gitar, blir det mange faktorer å ta hensyn til. Elevene ser dyktige gitarister på TV og YouTube, og hører på musikk med forholdsvis avansert gitarspill – og dermed er lista lagt veldig høyt.

Bilde hentet fra howtoplayguitarforbeginners.org.

Skal man la eleven velge selv, eller skal man være en urokkelig repertoardiktator?
Jeg har selv gått på mang en smell ved å la elevene velge stykker som jeg ikke kjenner til, for så å innse at det er alt for avansert for elevens nivå – noe som lett undergraver elevens motivasjon. Til gjengjeld er det eleven selv som vet best hva som virker motiverende, og for mange forsvinner spillegleden når man får et fullstendig ukjent og fremmed stykke trykket ned over hodet. Likevel er det viktig å innse at gitaren som instrument tiltrekker seg mange “typiske sologitarister”, som har ekstrem teknikk og hastighet som hovedmål – og disse elevene går ikke av veien for å legge ned flerfoldige timer med øving. Jeg har med hell utfordret slike elever med mer avanserte stykker, for så å bruke undervisningstiden på innstuderingsmetoder og teknikkstyrkende øvelser som bygger opp under selve stykket. Det handler som alltid om å se an elevens ønsker, vilje og begrensninger når man velger ut repertoaret.

Men først må man nesten spørre seg: Hva er formålet med repertoaret?
For min del er formålet nesten alltid å motivere eleven til å øve på egenhånd. I dag har de fleste unger en hektisk timeplan, med alt fra fotball til teater på tapetet – og midt oppe i alt skal de ha tid og overskudd til å øve på instrumentet sitt. Å motivere elevene til å tilbringe tid med instrumentet sitt blir derfor ofte alfa og omega. Dette gjelder spesielt de yngre elevene, ettersom at de ikke alltid har konsentrasjonsevne til langsiktig øving – og da uteblir de motiverende resultatene. Hvis en da kommer med utdatert og uinteressant repertoar, så gjør man det vanskelig for seg selv – en guttunge på 12 vil som oftest spille fotball fremfor Bob Dylan. Man må vokte seg for å rive ned de illusjonene og forventningene som elevene har skapt seg om gitarspill, men man kan heller ikke komme med for banalt og fremmed repertoar – til tross for at det er på et bedre spilleteknisk nivå. De fleste elever liker å ha noe de kan strekke seg litt etter, så lenge det er noe de selv identifiserer seg med. Av og til velger jeg stykker med spesielle formål, f.eks. i forbindelse med jazzimprovisasjon eller når det er spesielle teknikker som skal læres (hvem har vel ikke dratt frem “Thunderstruck” for å trene opp legatoteknikken?) – men som oftest velger jeg musikk som elevene kjenner fra før, eller som jeg av erfaring vet fenger lett.

Jeg har per dags dato et tredelt repertoarsystem. Den første delen er en grunnleggende base av “gitarstandarder” – sanger og stykker som aldri går av mote, og som de fleste gitarister er borti en eller annen gang. Eksempler på dette er “Smoke on the Water”, “Nothing Else Matters”, “Keep on Rocking in the Free World” og “Sweet Home Alabama”. Disse stykkene spenner seg over flere sjangre, vanskelighetsgrader, og tar i bruk de fleste grunnleggende teknikker.

Den andre delen er en en samling med sanger som er sesongavhengige. Det beste eksempelet er julesanger – alltid aktuelle, bare ikke hele året. Andre eksempler (av litt banal karakter) er “School’s Out” eller “Another Brick in the Wall part II” når det nærmer seg skoleferier. Dette virker kanskje som en litt diffus kategori, men jeg benytter meg for ofte av slike stykker til å utelate den.

Den tredje delen er den delen som er viktigst, men som er i stadig forandring – aktuell musikk. Det kan være alt fra det mest populære metal-bandet til Katy Perry og Lady Gaga. Den beste kilden er naturligvis elevene, det vet selv best hva slags musikk som er mest aktuell. En praktisk løsning kan være å legge elevene – ikke nødvendigvis alle –  til på Facebook, da får man fort innsikt i hvilken musikk de hører på (se gjerne innlegget mitt om Facebook i kulturskolen). Utfordringen her er å gjøre musikken tilgjengelig. Det er vanskelig å transkribere all musikken som elevene hører på, men ofte holder det med en forenklet versjon bestående av kun hovedtreklanger. Pass på å ha en capo tilgjengelig til en hver tid! Da kan man lett transponere sangene til den originale tonearten, uten å gjøre det teknisk vanskelig. Slik kan elevene spille sammen med inspillingen på Spotify/YouTube/Wimp/etc., noe som gjør opplevelsen mye mer motiverende. Den musikalske avstanden mellom elev og idol minsker betraktelig, noe som bygger godt opp under mestringsfølelsen – i hvert fall slik jeg har erfart det med mine elever.

Grafisk kan man stille opp repertoarsystemet mitt slik:
“Aktuelt”-delen er øverst i hierarkiet, da den gir mest umiddelbar “gevinst” i form av motivasjon og mestringsfølels. Sesongstykkene havner litt i midten – viktige, men litt diffuse, mens gitarstandardene ligger i bunn, som en grunnmur.

Dette blir kanskje noe rotete fremstilt, og jeg har ikke skrevet ned noen av disse tankene mine før nå. Så hvis det er noen der ute som mener at jeg har oversett noe viktig, eller har andre erfaringer: Kommentarfeltet er åpent for alle! 🙂




Posted in Gitar, Musikkundervisning | 2 Comments

Amuletten til Paul Simon.

Jeg liker i grunn ikke å anmelde/synse om musikk i all offentlighet – og i hvert fall i bloggen min. Jeg er i overkant kritisk til musikkanmeldere og -anmeldelser, og føler ikke at jeg nødvendigvis kan gjøre en bedre jobb selv.

Men jeg har falt veldig Paul Simons siste plate. Jeg er veldig enig i Dagbladets anmeldelse, men jeg ser ikke helt «Graceland»-parallellen.
Dette er en flott plate, og ettersom jeg er gitarist, fenger det flotte gitarspillet meg veldig. Alt fra det lavmælte og minimalistiske spillet til Vincent Nguini, til Simons utsøkte fingerspill og store akkorder.

Spesielt «Amulet», et kort gitarmesterverk, har plantet seg i hjertet – og jeg har brukt unaturlig mye tid på vurderingen rundt hvorvidt jeg skal skrive den ned eller ei (har bestemt meg for å sove på saken). Spilleteknisk og gitarproduksjonsmessig herlig.

Plata er tilgjengelig på alle plattformer, bl.a på Spotify. Men kjøper du 80-kronersversjonen på iTunes, får du med en live-versjon av Peace Like a River. Vel verdt et par kroner ekstra.

Posted in Gitar, Musikk | Leave a comment

Tekniske problemer.

Grunnet tekniske problemer flytter jeg bloggen til en ny server. Jeg forsøker å bruke gratis serverplass, men så langt går det ikke så bra. 000webhost.com har nok en gang kræsjet, så nå gir jeg wordpress.com et forsøk, så ser vi hvordan det går.

Heldigvis er det en smal sak å eksportere/importere innlegg. WordPress imponerer igjen.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Seks gratis musikkrelaterte apps til Android-mobiler.

Nå har jeg hatt en smarttelefon med Googles Android-operativsystem i et par måneder, og har naturlig nok pløyd igjennom Android Market i min søken etter kule apps – som gjerne er gratis. Her er en liten liste med seks gratis musikkrelaterte Android-apps som jeg bruker jevnlig.

Alle apps er testet på en Samsung Galaxy i5500.

 

1. xPiano.
xPiano er Android-paralellen til Virtuoso-appen til iPhone. Enkelt og grei piano-app som er lett å bruke, krever lite av mobilen din og er stabil. Jeg har en liten skjerm og store fingre, så det blir fort litt uforutsett kromatikk, men jeg regner med at det går smertefritt på enheter som Galaxy S og HTC sine modeller.

Sjekk ut xPiano på Android Market.

2. Mobile Metronome
En av mine absolutte favoritter! Tempojustering fra 10 til 230 bpm, tap tempo, underdeling i alt fra 8-deler til sekstoler, italenske tempobetegnelser, og mye mer – og den er helt gratis. Denne har utkonkurrert relativt dyre metronomer fra Boss og Korg i undervisningen min. Jeg vil påstå at denne nesten er obligatorisk for musikere med Android-mobiler.

Sjekk ut Mobile Metronome på Android Market.

3. Theory, Practice!
Enkel og brukervennlig gehørtrener-app. Øv på å kjenne igjen harmoniske/melodiske/stigende/synkende intervaller, forskjellige skalaer og akkorder. Du kan lett justere vanskelighetsgrad og intervallretning. Veldig fin å ha når du har et kvarter å slå i hjel før neste ferge/buss ankommer.

Sjekk ut Theory, Practice! på Android Market.

4. gStrings Free Tuner
Den beste tuner-appen jeg har vært borti (kanskje med unntak av PolyTune til TC Electronic, men den er kun for iPhone). Du kan velge mellom vanlig og temperert inntonering, sette opp tuneren for fiolin, cello, bratsj, kontrabass, gitar og ukulele, og den stemmer veldig nøyaktig og fint. Responsen er bra, kalibreringen er super, og utseendemessig er den brukervennlig og klar. Spiller du strengeinstrument og har Android-mobil, er denne påkrevd.

Sjekk ut gStrings Tuner på Android Market.

5. iRecord.
Ettersom at det ikke følger noen enkel opptaksmulighet med Android, må man bruke apps. Jeg har prøvd et par, og landet på iRecord fordi den er så utrolig enkel. Den starter fort, og du får den nesten ikke mer brukervennlig – tapp på det store bildet av en mikrofon, og du er i gang. Opptakene blir så bra som mikrofonen på moblien din er – altså ikke noe å hoppe i taket for, men den er veldig nyttig mtp å spille inn ideer til sanger, eller til å ta opp intervju/forelesninger og slikt.

Sjekk ut iRecord på Android Market.

6. Sound Meter
Jeg hadde egentlig tenkt å bare ha fem apps på lista mi, men jeg måtte ha med Sound Meter av Android Boy. Dette er rett og slett en app som bruker mikrofonen på mobilen din som decibel-måler. For de av oss som sysler litt med lydteknikk og går på konserter relativt ofte er denne appen en praktisk sak å ha parat. Den er forholdsvis nøyaktig, og tar med at mikrofonen din har en limiter i beregningen. Og den er, som alle andre apps i dette inlegget, gratis.

Sjekk ut Sound Meter i Android Market.

 

Har du noen gode tips til musikkrelaterte Android-applikasjoner?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

John Mayers teknikk på "Continuum".

Mange av oss har lurt på hvordan John Mayer får til det perkusive spillet sitt på “Stop this Train” og “Heart of Life”. Denne karen har funnet det ut, og har laget en oversiktlig og pen instruksjonsvideo.

 

Virkelig nyttig teknikk, som gjør gitarspillet mye mer allsidig.

PS: Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Posted in Uncategorized | Leave a comment