Lytting i instrumentalundervisningen

20121015-171220.jpg

At lytting er en viktig del av musikkopplevelsen, også når man spiller et instrument, er noe vi alle kan enes om. Men med dagens inntrykksrike hverdag blir aktiv lytting nedprioritert hos elever som ikke er vant med dette – det er i hvert fall min erfaring. Når jeg spør nye elever om hva de liker å høre på, eller om de har hørt en sang de har lyst til å lære seg, så får jeg et trekk på skuldrene til svar hos de aller fleste.

Mange unge i dag konsumerer musikk uten å lytte. Jeg husker spesielt et sitat fra en medelev fra da jeg selv gikk på ungdomsskolen: “Når jeg hører på musikk, hører jeg egentlig bare på trommene”.

Min reaksjon da var noe slikt: “Tenk på alle gitarsoloene du går glipp av”. Men for pedagogen jeg er i dag betyr dette at mange musikalske element, som melodi og dynamikk, gikk rett over hodet på medeleven min. Og bare siden den tid har tilgangen på informasjon og inntrykk økt dramatisk. Unge i dag må sortere og prioritere inntrykkene i et voldsomt tempo og med grusomme kriterier (det som underholder kommer først), noe som har dyttet forholdsvis tidkrevende og abstrakte aktiviteter som lytting nedover på rangstigen. Dersom det foregår noen lytting, er den ytterst passiv.

Så hva kan vi som instrumentallærere gjøre for å innføre en viss grad av aktiv lytting i undervisningen? Lytting og gehørbasert undervisning kan være tidkrevende og vanskelig, spesielt for nybegynnere, så hva får vi igjen for å bruke tid på lytting i allere sprengfulle undervisningstimer?

Selv om det fort blir borte mellom besifrings- og notelære, teknikkøvelser og reperotarutvikling, så må vi aldri glemme at instrumentalundervisning handler om å lage musikk – og musikk skal oppleves med ørene. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært å lære elever om dynamikk uten å la de få høre det i praksis, og jeg begynner alltid rytmelære med lytting (slik høres det ut når vi klapper fjerdedeler/åttendedeler/etc.). Dette virker som selvfølgeligheter for oss som er lærere, men det er ofte langt fra selvfølgelig for elevene. Jeg har ofte en del band/samspillsundervisning, og merker veldig for når en av elevene ikke er vant med å lytte når h*n spiller eller øver. Det påviker timingen, det påvirker dynamikken, det påvirker læringsprosessen, og det påvirker samspillet.

Nå er jeg langt fra noen ekspert, og mange av mine opplegg/metoder er ganske ferske, så jeg har ikke nødvendigvis noen konkrete resultater å vise til. Men her er et par øvelser jeg gjør med mine elever:

Fyll inn riktig akkord.
Denne funker naturligvis best med elever som spiller etter besifring.

Gi eleven(e) en kjent melodi (Lisa gikk til skolen, Fader jakob, etc.) med besifring. Plukk bort en eller flere akkorder, men ikke den samme akkorden flere ganger. Eleven får så beskjed om å fylle inn akkorden(e) som mangler, og at den/de er brukt tidligere i sangen (ergo bør du helst unngå de 2-3 første akkordene). Da kan eleven bruke logikk i tillegg til gehøret for å finne frem til riktig akkord, og da virker ikke oppgaven like skremmende.

Konsonanse vs. dissonanse.

Her får eleven en enkelt grunntone som et slags orgelpunkt, og oppgaven er å finne toner på gitaren som låter “stygt” eller “fint” sammen med grunntonen. Formålet med oppgaven er å forstå/oppleve forskjellig spenning og klang, og kan lett varieres (annenhver tone er “stygg/fin”, finn 10 fine toner på rad, etc.).

Hermeleken.

Denne er obligatorisk, og kan lett varieres. En enkel variant kan være å bruke en enkelt tone, men at eleven kopierer rytmiske motiv fra læreren. En vanskeligere variant kan være å bruke en spesifikk skala, for så å la eleven herme melodiske fraser fra læreren. Du kan også vende på oppgaven, og la læreren herme etter eleven. Denne metodikken kan brukes i flere ledd i undervisningen, og kan ofte føre til at innøving av fraser/teknikker går fortere.

Følg etter lederen.

Denne kan godt brukes i grupper. Velg et kort ostinat eller et riff, evt kan dere kun ligge på en felles puls med en felles tone/akkord. Deretter velger du en leder (læreren kan godt begynne) som skal styre dynamikken når dere spiller. Om dette gjøres med håndbevegelser eller ved at lederen endrer dynamikken når h*n spiller, er i utgangspunktet likegyldig. Utfordringen for elevene er å følge dynamikken uten å synke i tempo.

Når alle har fått være leder, begynner dere på nytt. Men nå skal lederen bestemme klangen dere skal bruke, i tillegg til dynamikken. Her lønner det seg å ikke forholde seg til en bestemt tone eller akkord. Utfordringen for elevene blir å herme etter klangen som lederen bestemmer, selv om den er på et annet instrument eller det er en annen tone enn den eleven selv klarer å finne.

//

Tar veldig gjerne imot tips på andre metoder for å ta i bruk lytting i undervisningen!

Advertisements
Posted in Uncategorized | 2 Comments

Bruk opptak og digital lyd i undervisningen!

Teknologien har for alvor gjort sitt inntog i musikkundervisningen – både for

Illustrasjon: miggsilves @ Flickr.com

kulturskolelærere og lærere i grunnskolen og videregående opplæring. Personlig går jeg sjeldent til undervisningstimene mine uten laptopen, og har en telefon smekkfull med musikkrelaterte apps. iPaden gjør inntog i klasserommet, og mange typer programvare finnes i forskjellige gratisvarianter. Med andre ord – teknologien er mer tilgjengelig enn noen sinne.

Dette gjelder også for opptaksteknologien. Opptakere, mikrofoner og programvare er blitt allemannseie og stadig flere ungdommer produserer musikk på datamaskinen hjemme laptopen sin. Kan vi dra nytte av dette i musikkundervisningen? Definitivt!

Argumenter for bruk av opptak i musikkundervisningen:

Opptak av musikk som alternativ til konsertopptreden.

– “Har du lyst til å opptre på julekonserten? Tenkte du kunne delta med det stykket du har øvd på siden august”.

– “Njaaa… Nei, jeg vil ikke”.

Har du hørt noe lignende før?
Vi lærere er overbevist og klokkeklare på at å fremføre musikken man har øvd så mye på er et viktig ledd i læringsprosessen. Men det er ikke nødvendigvis eleven. Alle musikklærere møter på elever som får skjelven bare man hinter om å spille konsert. De fleste kan man overtale, men det er noen elever som bare vil sitte på undervisningsrommet med instrumentet sitt og øve.

Men en opptakssituasjon viser seg ofte å være lettere å hanskes med for slike elever. En mikrofon er ikke like skremmende som 50-100 publikummere – og du har tross alt muligheten til å gjøre et nytt opptak. Fallhøyden blir lavere og prestasjonsangsten betraktelig mindre. Personlig opplever jeg at elever skjerper konsentrasjonen like mye foran en mikrofon som foran et publikum (i den grad man kan måle noe slikt).

Opptak av musikk som motivasjonsfaktor.

De fleste unge mennesker lever halve livet sitt på Facebook, YouTube, blogger og twitter. De fleste musikkopplevelsene får de over internett, ikke på konsert. Nå fins det ingen forskning på dette, men jeg er sikker på at et godt opptak på YouTube/Soundcloud har like høy status som en god konsertopptreden – om ikke bedre. Statistikk over avspillinger kan også bidra til å øke motivasjonen – “opptaket mitt har blitt spilt av 30 ganger på Soundcloud!”. Personlig har jeg opplevd at man kan bruke lovnad om opptak som et mål for øvingen  – “dersom dere gjør denne låta bra, så spiller vi den inn!”.

Metoder for bruk av opptak i musikkundervisningen:

“På-stedet-opptak”:

Den enkleste og mest effektive formen for opptak. Frem med en mikrofon eller en opptaker, trykk “record” og kjør i vei. Ypperlig for å dokumentere progresjon, ta vare på komposisjoner eller idéer, eller bare for å ha et morsomt minne av et prosjekt. Ikke nødvendigvis den beste lydkvaliteten, men det er heller ikke hovedpoenget.

“One-man-band”:

Dette er kanskje mest relevant for litt mer viderekomne elever, men likevel utrolig givende. Hovedpoenget er at eleven skal musisere med et opptak av seg selv. Jeg har ofte latt eleven selv spille inn et komp (gjerne en vamp eller et bluesskjema), for så å improvisere oppå opptaket av seg selv – veldig effektivt for å gjøre eleven bevisst på harmoniske konsept når man improviserer. Sangelever kan spille inn en melodi, for så å synge en andrestemme oppå opptaket (eller omvendt), en blåseinstrumentelev kan spille inn et firestemt arrangement alene  – det er mange muligheter. Lydkvaliteten avhenger av utstyret man bruker og hvor god tid man tar, men det kan bli veldig gode resultater.

Dokumentasjon:

Vil ikke eleven spille konsert, kan som sagt et opptak være et fint alternativ. Det er for ille at en elev øver inn et stykke over lang tid, for så å la det gå rett i glemmeboka senere. Et opptak kan være et fint mål å ha, og er håndfast bevis på arbeidet eleven har gjort. En CD med opptak av elevens resultater over det siste året er en glimrende julegave til foreldre og besteforeldre. Jeg har selv hørt fra foreldre som har grått av stolthet når de hørte sønnen sin på CD på julaften. Den gleden og motivasjonen som guttungen viste i januar kan ikke kjøpes for penger. Her kan det lønne seg å bruke utstyr som gir god lydkvalitet, men det er ikke nødvendig.

Fullproduksjon:

Kanskje den mest kompliserte metoden, og den som krever mest tid og penger. Med fullproduksjon mener jeg “profesjonelle” flersporsopptak, som gjerne kan resultere i et produkt – en CD, et nettsted, etc. Ofte er dette gjort i samarbeid med profesjonelle lydstudio i lokalmiljøet, men dersom man investerer litt i utstyr og kompetanseheving kan man få til lignende produksjoner selv.  Slike prosjekt involverer som regel godt utstyr og mye tid, og resultatet blir deretter – god lydkvalitet.

Utstyr:

Utstyret man bruker har mye å si for det ferdige resultatet, og prisen kan derfor variere veldig. Som oftest får man det man betaler for, men det er heller ikke vits å kjøpe dyrt utstyr dersom man ikke kan bruke det – eller hvis det fører til at man bruker det veldig sjeldent. Her er en liten liste over forskjellig løsninger med opptaksutstyr og dets fordeler og ulemper.

Mobiltelefon:

Dagens mobiltelefoner har alle en form for opptaksmulighet. På noen Android-mobiler må man installere en egen app (slik som iRecord), men som oftest må du ikke det. Lydkvaliteten er så som så, selv om du kan lett oppgradere med en billig mikrofon, så en mobiltelefon egner seg kanskje best til “på-stedet”-opptak eller enkle “one-man-band”-opplegg.

Ekstern opptaker:

Den beste løsningen når man ser på lydkvalitet i forhold til pris. Du får enkle håndholdte opptakere med innebygd mikrofon for under tusenlappen, og de fungerer ypperlig til dokumentasjon, “på-stedet”, og alt mulig annet. Legger du i noen hundrelapper ekstra, får du mange flere muligheter (slik som flersporsopptak), og ofte bedre lydkvalitet. Overfør lyden direkte til datamaskin med USB, og vips så har du sendt opptaket av julekonserten 7B til alle foreldre og besteforeldre som ikke kunne komme.

Digitalt opptak på datamaskin:

I tillegg til utstyret som nevnes under trenger man også mikrofoner, stativer og mikrofonkabler. Dersom du ikke har tilgang på slikt utstyr allerede, kan det føre til at prisen på en hel opptakspakke kan bli relativt høy.

– USB-mikrofon: En USB-mikrofon er et godt alternativ når det kommer til digitalt opptak. Du plugger mikrofonen direkte i USB-porten, og er klar til opptak. Priser fra 600 til 3000 kr. Det holder lenge med f.eks en Samson C01U, og i teorien kan man lett kombinere flere USB-mikrofoner.

– Datamaskinens interne lydkort: Datamaskinen din har allerede et fungerende lydkort, og dersom du har tilgang på et miksebord, kan du koble miksebordet til mikrofoninngangen på datamaskinen din ved hjelp av en phono-til-minijack-kabel (denne videoen forklarer det hele veldig bra). Fordelen med dette er at du bruke eventuelle mikrofoner og utstyr du allerede har tilgang på, og slipper å investere i noe nytt utstyr.

– Eksternt lydkort/interface: Et eksternt lydkort/interface er manges førstevalg når det kommer til digitalt opptak av lyden. Du kobler instrumentet eller mikrofonen rett i lydkortet, og lyden blir deretter overført via USB eller Firewire til datamaskinen. Lydkvaliteten er god, og mulighetene er mange. Her er utvalget enormt. Du kan få alt fra et lydkort som bare har en lydinngang, til svære løsninger med 8-12-spors opptaksmulighet. Prisene er fra rundt tusenlappen til prisen av en bruktbil.

Dersom du ikke har planer om å gjøre en fullproduksjon, trenger du ikke et digert og dyrt lydkort. Men det er greit å ha muligheten til å koble 2 mikrofoner samtidig til lydkortet. Jeg har gode erfaringer med Mbox-serien til Avid, Focusrite Saffire, og M-Audio Fast Track. Mange anbefaler også Presonus Audiobox og Steinberg CI-serien.
Prisen på disse lydkortene ligger mellom 1000 og 2500.

Bearbeding av lyden:

Bearbeiding av lyden kan være alt fra å konvertere opptaket til en Mp3-fil til å mikse og trikse med lyden i dagevis. Det blir så komplisert som du gjør det selv. Du kan fjerne uønsket støy og fremheve bassen – eller du kan la være å gjøre noe som helst. De fleste eksterne lydkort kommer gjerne med såkalte LE-utgaver av profesjonell programvare. Denne programvaren holder i massevis, men kan fort bli utdatert – og da er den ikke nødvendigvis gratis å oppdatere.

Heldigvis finnes det masse bra og gratis opensource-programvare på internett, og det beste lydredigeringsprogrammet der ute er Audacity. Fullstendig gratis, støtter de fleste lydkort, kan ta opp flere spor samtidig, har en haug med effekter og muligheter, og kræsjer sjeldent. Det kan ta litt tid å lære seg det, men det er definitivt verdt det. Her er det en stor fordel at programmet er gratis – elevene kan laste det ned hjemme! Det tilbys nå også Audacity-kurs i Norge, og det finnes veldig mange videoer og “how-to’s” på internett.

Last ned Audacity her!

Praktiske linker:

Audacitys manual.

Home Recording Forums.

Sound on Sounds ordliste over begrep du ofte kommer over.

Posted in Musikk, Musikkundervisning | 1 Comment

If you can’t beat them, join them – instrumentallærerens møte med internett.

Hvorfor skal en ha instrumentalundervisning på gitar når man kan lære så mye på internett?

Dette er et spørsmål som jeg har stilt meg selv ved flere anledninger (det samme har enkelte foreldre har stilt meg). Og ved første øyekast kan det virke som et berettiget spørsmål: Nettet flommer over med lær-deg-selv-programmer, apps, YouTube-videoer, forum og andre nettsteder – og veldig mye er fullstendig gratis. Jeg har selv benyttet internett aktivt i min egen utvikling som instrumentalist og fikk ikke timer med gitarlærer før jeg begynte på folkehøgskole, rundt fem år etter at jeg aktivt fattet interesse for gitarspill.

Så hvorfor skulle man da velge gitartimer?

Først og fremst: Du sparer tid. En gitarlærer kan vise deg spilletekniske løsninger, forklare vanskelige rytmiske figurer og formidle annen kunnskap som man kun oppnår gjennom erfaring – og dette gjør læreren som regel mer effektivt enn noen som helst annen nettleksjon.

For det andre lærer man gjennom samhandling med en lærer evner som ikke lar seg formidle like lett over internett – musikalsk kommunikasjon, øvementalitet, lytting, samspill, etc.

Men nå er ikke formålet med dette innlegget å drøfte fordeler og ulemper med lærerbasert gitarundervisning kontra selvlæring over internett, men heller hvordan man som gitarlærer kan bruke internettet til sin fordel. Jeg er som vanlig glad i lister, og har satt opp tre “regler” for integrering av internett i instrumentalundervisningen.

1. Skaff deg oversikt.

Å ha en viss peiling på hva som faktisk finnes på internett er i mine øyne veldig viktig. Både når det gjelder å holde seg oppdatert på dagens musikktrender, og for å se om det har dukket opp noen nye nettsteder, programmer, etc, som det er verdt å se nøyere på.
Det skal ikke mer til enn en time med Google og YouTube i måneden, så vet du nok om hva som beveger seg ute i cyberverdenen til å kunne tilpasse undervisningen din – hvis det overhodet trengs. Et annet godt tips er å registrere seg på diverse gitarforum på internett (slik som Gitarnorge), der er det mye informasjon å hente. Ofte er musikkrelaterte spill som Rock Band og Guitar Hero gode kilder.

2. Kommunisér.

Bruk internett til å kommunisere med elevene dine! Da utvider du effekten av undervinsingen utover de få minuttene dere har i fellesskap nå og da. Jeg har tidligere skrevet om Facebook i Kulturskolen, men man kan også gjøre det så enkelt som å sende epost til elevene med øveplaner, lekser, noter, etc. Har skolen en nettside, er det en smal sak å få opprettet en underside tilegnet kommunikasjon mellom deg og elevene dine.
På denne måten gjør du deg selv til en aktuell aktør på internett – men trå varsomt, du vil ikke gi inntrykk av at du er like lett tilgjengelig som f.eks YouTube (som alltid er der). Det er viktig å ha privatliv på internett også. 🙂

3. Veiled elevene dine.

Internettet er stort og smekkfullt av informasjon – og ikke alt materiale er like godt. Jeg ser defor på det som min oppgave/plikt som instrumentallærer å peke elevene mine i riktig retning.

Ikke alt er av samme kvalitet der ute.

Dette gjør jeg på to måter:

Først og fremst gir jeg elevene mine “musikknettvettregler”: Ikke velg tabulatur/YT-videoer som har dårlige ratinger (bortkastet tid), ikke betal for noe som helst uten å ha klarert det med læreren din og foreldrene dine (det er mye humbug der ute), ta alle utsagn på internettfora med en kype salt (ikke alle er pedagoger), og dersom du legger ut en video av deg selv på internett bør du slå av kommentarfunksjonen (det er mange troll der ute).

For det andre er jeg tidlig ute med å anbefale nettsteder, programvare, videoer, etc. Da er sannsynligheten større for at elevene får tak i informasjon av en viss kvalitet. Her et par av mine favoritter:

Ultimate Guitar – Nettets største samling av tabulatur og akkorder. Ratingsystemet gjør det lett for elevene å finne frem.
Gitarnorge – Norsk gitarforum der elevene kan dyrke sin indre gitarnerd, og samtidig få svar på spørsmål om det aller meste som omhandler gitar av de mange kompetente medlemmene.
Power Tab – Bra og gratis tabulaturprogram (bedre enn dyre Guitar Pro, synes jeg).
justinguitar.com – God side med gratis nettleksjoner og videoer.
Metronome Online – Enkel og grei online metronom. Enkel å bruke, lite reklame.

Mesteparten av det jeg skriver om er selvfølgelig ikke noe særegent for gitarspill og -undervisning, og du kan lett bytte ut ordet “gitar” med et hvilket som helst annet instrument. Men nå er det en gang gitar som er mitt felt. 🙂

Dersom noen har noen innspill, tips eller andre kommentarer, er de selvsagt velkomne.
Dette er forøvrig bloggens første innlegg skrevet på iPad, så jeg beklager på forhånd eventuelle skrivefeil.

Posted in Gitar, Musikkundervisning | Leave a comment

Muskulære snarveier.

Som gitarlærer har jeg all slags elever. Alt fra supertalentfulle 14-åringer med en plekterteknikk fra en annen verden, til 8-åringer med en finmotorikk som ikke er fullstendig utviklet. Begge kategoriene byr på utfordringer, men det er den sistnevnte som har vist seg vanskeligst å utvikle noen pedagogiske “snarveier” til. Til en talentfull 14-åring kan jeg snike inn arpeggio-teori og -teknikk ved å velge en fet Metallica-solo, og slik bidra til å utvikle de tekniske ferdighetene hans/hennes.

Men hva gjør du med en ivrig og motivert 8-åring som ikke klarer å få noen fin lyd eller klang fra gitaren?

Jeg noterte meg tidlig at mange av de yngste elevene mine holder gitaren som de ville holdt en øks (no pun intended), og at denne holdeteknikken førte til en ufrivillig bøying av strengene, samt at den “gode knekken” i fingrene forsvant helt. Det fører til dårlig klang og sure toner. Dette kan “kureres” med god gammeldags disiplin og øving – men hos de minste blir dette fort motivasjonsdrukning.

En løsning for meg har blitt å ta en “muskulær snarvei” gjennom å illustrere for eleven hvilke muskler han/hun skal og ikke skal bruke. Slik gjør jeg det:

1. Be eleven lage en knyttneve.

2. Spør eleven noen ledende spørsmål: “Hvilke muskler bruker du nå?”, “Kjenner du at du bruker noen andre muskler enn musklene i hånden?”.

3. Be eleven klemme tommelen mot fingertuppene på langefinger og ringefinger, slik som dette:

4. Spør eleven de samme spørsmålene som på punkt 2, men legg til følgende: “Hvilke muskler brukte du ikke i sted, men bruker nå?”.

5. Forklar eleven at musklene og trykkemåten du viste sist er “de riktige gitarmusklene”, og at det skal kjennes slik ut i armen og fingrene når man trykker ned strengene på gitaren.

—————————-

Mine erfaringer viser at resultatene av denne metoden er ikke sensasjonelle, men generelt sett meget gode. For noen er det en mirakelkur, og gir umiddelbare resultater, mens for andre blir det i første omgang bare en ting til å tenke på (men de skjønner prinsippet, og tar det i bruk senere i læringsprosessen). Fordelen er at man bruker mindre verdifull tid på å forklare og vise hvordan eleven skal trykke inn strengene for best resultat – strengene trykkes inn mot gripebrettet i stedet for å trekkes og bøyes nedover.

En annen nyttig bieffekt av denne metoden er at man har et felles kommunikasjonsgrunnlag for bruk av musklene i hånda – “brukte du de riktige gitarmusklene nå?”

 

Kjenner du til noen muskulære snarveier?
Posted in Gitar, Musikkundervisning | 2 Comments

Innbilt Trinn

Som tidligere nevnt ble dette stykket fremført i Green Bay i september -og nå har jeg fått opptaket!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

a very small consortium

Fikk i dag vite at minimalistensemblet “a very small consortium” har plukket ut mini-stykket mitt kalt “Innbilt Trinn” til konserten sin i Chigaco den 24. september. Meget trivelig nytt på en mandags morgen! 🙂

Ensemblet het tidligere “The Chigago Miniaturist Ensemble”, og spesialiserer seg på minimalistisk musikk i forskjellige former. Jeg svarte på et såkalt “call for scores” (som jeg fant på denne bloggen, via Atonality.net), og resultatet ble “Innbilt Trinn”, et stykke for alt-saxofon og vibrafon, med en varighet på ca. 40 sekunder.

Les mer om “a very small consortium” her.

Posted in Musikk, Uncategorized | Leave a comment

Nytt skoleår, og på tide med aktivitet igjen.

Ikke mye blogging fra meg denne sommeren, til tross for alle gode idéer jeg har hatt. Ny jobb og ny bolig har tatt all tid. Jeg har flyttet tilbake til Finnmark, og er nyansatt bandpedagog ved Sør-Varanger Kulturskole. Jeg har fullt ansvar og full frihet for kulturskolens bandinstrumenter, fast stilling fulltid. Drømmejobben!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Clarence Clemons

Tidlig i morges kom nyheten om at Clarence Clemons, saksofonisten i det berømte E Street Band, har gått bort. Han fortjener i det aller minste en liten bloggpost i den anledning.

Jeg så Bruce Springsteen og The E Street Band på Koengen i Bergen, onsdag 10. juni 2009. Spent som en liten guttunge ventet jeg på at det hele skulle starte. Så kommer bandet inn på scenen, litt etter litt. Så kommer Springsteen selv. Så snur Springsteen, går bak i hjørnet på scenen, og hjelper en diger mann med en like diger hatt opp trappa. Så leier Bruce Springsteen Clarence Clemons ned til trappa til plassen hans, som et gammelt ektepar. Så sitter Clarence der, på barkrakken sin, gjennom halvparten av “Prove it All Night” – av og til slår han på en tamburin og synger med.

“Flott, dette blir ‘trim for eldre'”, tenker jeg, og lurer på hvorfor Springsteen gidder å ha med en halvkrøplet kjempe i bandet sitt. Så plukker Clarence Clemons opp saksofonen. Og fra det øyeblikket og ut konserten er det ingen i verden som ser noe annet enn en diger mann som spiller så gåsehuden vrir seg over hele kroppen. Og når saksofonen hans synger på slutten av “Thunder Road” (min absolutte favoritt), griner jeg tårer av glede.

Jeg er sinnsykt glad for at jeg fikk se Springsteen og The E Street Band når Clemons enda var med, for jeg tviler på at han lar seg erstatte.

Her er en liten Spotify-liste med mine Clarence Clemons-favoritter – legg gjerne til flere. 🙂

Clarence Clemons og Bruce Springsteen. Foto: AP

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Lærersnakk: Repertoar.

Jeg vil gjerne dele noen tanker og erfaringer jeg har gjort meg i det siste angående repertoar. Repertoaret man velger som musikklærer er utvilsomt viktig, det er vi alle enige om. Som gitarlærer, både privat og i kulturskole, er valg av repertoar en stadig utfordring. Når en underviser i gitar, blir det mange faktorer å ta hensyn til. Elevene ser dyktige gitarister på TV og YouTube, og hører på musikk med forholdsvis avansert gitarspill – og dermed er lista lagt veldig høyt.

Bilde hentet fra howtoplayguitarforbeginners.org.

Skal man la eleven velge selv, eller skal man være en urokkelig repertoardiktator?
Jeg har selv gått på mang en smell ved å la elevene velge stykker som jeg ikke kjenner til, for så å innse at det er alt for avansert for elevens nivå – noe som lett undergraver elevens motivasjon. Til gjengjeld er det eleven selv som vet best hva som virker motiverende, og for mange forsvinner spillegleden når man får et fullstendig ukjent og fremmed stykke trykket ned over hodet. Likevel er det viktig å innse at gitaren som instrument tiltrekker seg mange “typiske sologitarister”, som har ekstrem teknikk og hastighet som hovedmål – og disse elevene går ikke av veien for å legge ned flerfoldige timer med øving. Jeg har med hell utfordret slike elever med mer avanserte stykker, for så å bruke undervisningstiden på innstuderingsmetoder og teknikkstyrkende øvelser som bygger opp under selve stykket. Det handler som alltid om å se an elevens ønsker, vilje og begrensninger når man velger ut repertoaret.

Men først må man nesten spørre seg: Hva er formålet med repertoaret?
For min del er formålet nesten alltid å motivere eleven til å øve på egenhånd. I dag har de fleste unger en hektisk timeplan, med alt fra fotball til teater på tapetet – og midt oppe i alt skal de ha tid og overskudd til å øve på instrumentet sitt. Å motivere elevene til å tilbringe tid med instrumentet sitt blir derfor ofte alfa og omega. Dette gjelder spesielt de yngre elevene, ettersom at de ikke alltid har konsentrasjonsevne til langsiktig øving – og da uteblir de motiverende resultatene. Hvis en da kommer med utdatert og uinteressant repertoar, så gjør man det vanskelig for seg selv – en guttunge på 12 vil som oftest spille fotball fremfor Bob Dylan. Man må vokte seg for å rive ned de illusjonene og forventningene som elevene har skapt seg om gitarspill, men man kan heller ikke komme med for banalt og fremmed repertoar – til tross for at det er på et bedre spilleteknisk nivå. De fleste elever liker å ha noe de kan strekke seg litt etter, så lenge det er noe de selv identifiserer seg med. Av og til velger jeg stykker med spesielle formål, f.eks. i forbindelse med jazzimprovisasjon eller når det er spesielle teknikker som skal læres (hvem har vel ikke dratt frem “Thunderstruck” for å trene opp legatoteknikken?) – men som oftest velger jeg musikk som elevene kjenner fra før, eller som jeg av erfaring vet fenger lett.

Jeg har per dags dato et tredelt repertoarsystem. Den første delen er en grunnleggende base av “gitarstandarder” – sanger og stykker som aldri går av mote, og som de fleste gitarister er borti en eller annen gang. Eksempler på dette er “Smoke on the Water”, “Nothing Else Matters”, “Keep on Rocking in the Free World” og “Sweet Home Alabama”. Disse stykkene spenner seg over flere sjangre, vanskelighetsgrader, og tar i bruk de fleste grunnleggende teknikker.

Den andre delen er en en samling med sanger som er sesongavhengige. Det beste eksempelet er julesanger – alltid aktuelle, bare ikke hele året. Andre eksempler (av litt banal karakter) er “School’s Out” eller “Another Brick in the Wall part II” når det nærmer seg skoleferier. Dette virker kanskje som en litt diffus kategori, men jeg benytter meg for ofte av slike stykker til å utelate den.

Den tredje delen er den delen som er viktigst, men som er i stadig forandring – aktuell musikk. Det kan være alt fra det mest populære metal-bandet til Katy Perry og Lady Gaga. Den beste kilden er naturligvis elevene, det vet selv best hva slags musikk som er mest aktuell. En praktisk løsning kan være å legge elevene – ikke nødvendigvis alle –  til på Facebook, da får man fort innsikt i hvilken musikk de hører på (se gjerne innlegget mitt om Facebook i kulturskolen). Utfordringen her er å gjøre musikken tilgjengelig. Det er vanskelig å transkribere all musikken som elevene hører på, men ofte holder det med en forenklet versjon bestående av kun hovedtreklanger. Pass på å ha en capo tilgjengelig til en hver tid! Da kan man lett transponere sangene til den originale tonearten, uten å gjøre det teknisk vanskelig. Slik kan elevene spille sammen med inspillingen på Spotify/YouTube/Wimp/etc., noe som gjør opplevelsen mye mer motiverende. Den musikalske avstanden mellom elev og idol minsker betraktelig, noe som bygger godt opp under mestringsfølelsen – i hvert fall slik jeg har erfart det med mine elever.

Grafisk kan man stille opp repertoarsystemet mitt slik:
“Aktuelt”-delen er øverst i hierarkiet, da den gir mest umiddelbar “gevinst” i form av motivasjon og mestringsfølels. Sesongstykkene havner litt i midten – viktige, men litt diffuse, mens gitarstandardene ligger i bunn, som en grunnmur.

Dette blir kanskje noe rotete fremstilt, og jeg har ikke skrevet ned noen av disse tankene mine før nå. Så hvis det er noen der ute som mener at jeg har oversett noe viktig, eller har andre erfaringer: Kommentarfeltet er åpent for alle! 🙂




Posted in Gitar, Musikkundervisning | 2 Comments

Amuletten til Paul Simon.

Jeg liker i grunn ikke å anmelde/synse om musikk i all offentlighet – og i hvert fall i bloggen min. Jeg er i overkant kritisk til musikkanmeldere og -anmeldelser, og føler ikke at jeg nødvendigvis kan gjøre en bedre jobb selv.

Men jeg har falt veldig Paul Simons siste plate. Jeg er veldig enig i Dagbladets anmeldelse, men jeg ser ikke helt «Graceland»-parallellen.
Dette er en flott plate, og ettersom jeg er gitarist, fenger det flotte gitarspillet meg veldig. Alt fra det lavmælte og minimalistiske spillet til Vincent Nguini, til Simons utsøkte fingerspill og store akkorder.

Spesielt «Amulet», et kort gitarmesterverk, har plantet seg i hjertet – og jeg har brukt unaturlig mye tid på vurderingen rundt hvorvidt jeg skal skrive den ned eller ei (har bestemt meg for å sove på saken). Spilleteknisk og gitarproduksjonsmessig herlig.

Plata er tilgjengelig på alle plattformer, bl.a på Spotify. Men kjøper du 80-kronersversjonen på iTunes, får du med en live-versjon av Peace Like a River. Vel verdt et par kroner ekstra.

Posted in Gitar, Musikk | Leave a comment