Skalaer for barn – hva, hvordan og hvorfor.

På tampen av undervisningsåret vil jeg gjerne få skrevet ned noen tanker jeg har gjort meg om skalaenes posisjon i undervisning for barn. Utgangspunktet mitt er undervisning i rock, pop og jazz, og den tradisjonelle vektleggingen av improvisasjon og solospill i nevnte stilarter.

Image

Foto av woodleywonderworks @ Flickr

Hvorfor skal barn øve på skalaer?

Hvorfor ikke? Innøving, bearbeiding og bruk av skalaer gir så store ringvirkninger at det for meg virker nesten skadelig å la være å innføre skalaer. Spilleteknisk er skalaøving et kinderegg: Eleven får trent opp finmotorikken i grepshånda, øvd på høyrehåndsteknikk og får en bedre oversikt over gripebrettet. I musiseringen gir skalaer eleven et verktøy han/hun kan bruke i improvisasjon og komposisjon. Samtidig fungerer en skalaposisjon ofte som en ramme man kan sette riff og melodier inn i, noe som igjen kan være med på å gjøre innøvingsfasen lettere (et godt eksempel er åpningsriffet til Paranoid av Black Sabbath som er slavisk innrettet i E moll pentatonskalaen). Skalaer gir et godt grunnlag for eleven, både teknisk, musikalsk og teoretisk.

Hvordan skal elevene øve på skalaer?

Det viktigste for meg er selvfølgelig å se an eleven. Det er store forskjeller i finmotorikken til en tredjeklassing og en ungdomsskoleelev, og det må gjenspeiles i hvordan man legger opp skalabruken. Men et par hovedtrekk går alltid igjen hos meg:

  • Pentatonskalaen er din beste venn. Det låter bra, og det er få toner som kan skape uønskede dissonanser. Fingersettingene er også enkle å øve inn.
  • Gjør skalaen overkommelig. Ikke pøs på med alle 5 posisjonene på en gang, selv om du har en glup 9.-klassing. For barneskoleelever kan det godt holde med en skalaform som strekker seg over kun en oktav, gjerne med åpne strenger. 
  • Målet er musikk, ikke sport. Ja, det er morsomt når du shredder deg gjennom alle skalaposisjonene du kan, og det føles som en enorm belønning å endelig få til et langt og lynende skalaløp – men for barn kan det lett virke uoverkommelig. Det å forstå at langsiktig øving lønner seg er en treningssak, og elevene må forstå dette selv. Derfor er det viktig at du legger opp til et mål som kan oppnås på kort tid, gjerne i løpet av samme undervisningsøkt. Dette kan være at eleven skal kopiere fraser som du improviserer med samme skalamateriale som eleven nettopp har lært, eller at eleven skal komponere et riff. Slike mål kan alle oppnå, enten de liker å øve masse eller ikke. I tillegg mener jeg at all skalaøving må peke mot musikken – skalaer er verktøy som vi lager musikk med. Derfor må man som pedagog alltid ta i bruk skalaen fortest mulig.

Hvordan skal eleven øve på skalaer?

Det finnes garantert like mange metoder som det finnes pedagoger, men jeg skal forsøke å skissere noen av metodene jeg liker å bruke.

Først og fremst vil jeg si litt om hvilke pentatonskalaer jeg pleier å bruke. For de yngste elevene er E-mollpentaton veldig praktisk, særlig hvis du legger inn en del åpne strenger:

ImageDette lar seg lett improvisere med over låter og vamper i Em og G, og man kan tilrettelegge akkordene slik at du og eleven kan bytte på å improvisere og å kompe.

Til de litt eldre elevene velger jeg ofte A-mollpentatonskalaen i en enkel posisjon, slik som denne. Den lar seg fint bruke i rock og blues, og tar minimalt med tid å få inn i fingrene.  Etterhvert som teknikken og interessen øker litt, plukker jeg inn dur-pentatonskalaen i 5 posisjoner. Da velger jeg i 98% av tilfellene G-dur som toneart. Dette fordi alle fem posisjonene legger seg i en logisk og lettfattelig rekkefølge på gripebrettet, og du må ikke for langt opp på de minste båndene for å spille dem.

Den letteste måten å benytte skalaer på og det mest relevante bruksområdet er jamming/improvisering. Det finnes mange kompspor/backingtracks på Spotify og YouTube, noe som gjør improvisering med skalaer til en mye morsommere hjemmeaktivitet for eleven. Det er betraktelig morsommere å øve på E-mollpentatonskalaen når du kan improvisere over et kult backingtrack. Som tidligere nevnt, det er alfa og omega at eleven får bruke skalaen i praksis, og da er improvisasjon og jamming uslåelig.

En annen metode for god skalaøving hos barn er å intergrere skalaen(e) du jobber med i repertoaret og øvingsrutinen. For de eldre elevene mine har jeg skrevet oppvarmingsøvelser som utelukkende baserer seg på skalaer vi jobber eller har jobbet med. Da får du to fluer i en smekk – oppvarming og skalaøving. For de yngre elevene skriver jeg gjerne små etyder på 2-4 takter som tar utgangspunkt i en skalaposisjon som vi jobber med. Den kan gjerne harmoniseres enkelt, slik at den kan spilles sammen med meg. Her er et eksempel på en etyde som er skrevet med utgangspunkt i 1. posisjon i G-durpentatonskalaen:

Image

Andre triks kan være å bruke skalaene til å lage intro-deler til sanger elevene allerede kan. Jeg bruker ofte G-durpentatonskalaen som den første skalaen til de litt eldre elevene, og der er det mange gode muligheter til å lage en fin intro til f.eks. “Knocking on Heaven’s Door”.

En annen metode er å bruke komposisjon som metode, gjerne ved hjelp av digitale vertkøy. Be eleven lage et riff ved hjelp av skalaposisjonen (e) dere jobber med for øyeblikket. Ofte kan det være lurt å be eleven gjøre det så enkelt som mulig (eleven trenger ikke finne opp kruttet på nytt). Deretter kan du enten spille riffet selv, eller spille det inn på mobilen/PCen/loop-pedalen/etc. Så skal eleven selv lage en melodi/et ostinat som skal ligge oppå selve riffet. Dette utgjør første del av en sang, og eleven utfordres deretter til å lage en eller flere nye deler – alt med skalaen som dere jobber med.

For å oppsummere litt: Det aller viktigste (etter mitt syn) er å gjøre skalaøvingen så overkommelig og relevant som mulig. Skalaene skal være lette å øve inn, men med muligheter for å utvide ved en senere anledning, og eleven må kunne bruke dem til praktisk musisering så fort som mulig. Dette er viktig for å utvikle et sunt og naturlig forhold til skalaer og bruken av skalaer i musikk. Veldig mange interesserer seg først for skalaer når de har nådd et visst nivå på gitaren, og da kaster de seg gjerne over kirketonearter, symmetriske skalaer og CAGED-systemet. Det mener jeg er å stikke kjepper i hjulene på sin egen motivasjon og mestringsfølelse. Hvis du ikke har et OK grunnlag med skalaer (både praktisk og teoretisk) blir nevnte skalaer en voldsom oppgave å ta fatt på.

Kommentarer mottas med takk!

Advertisements
This entry was posted in Gitar, Musikkundervisning and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s