Lytting i instrumentalundervisningen

20121015-171220.jpg

At lytting er en viktig del av musikkopplevelsen, også når man spiller et instrument, er noe vi alle kan enes om. Men med dagens inntrykksrike hverdag blir aktiv lytting nedprioritert hos elever som ikke er vant med dette – det er i hvert fall min erfaring. Når jeg spør nye elever om hva de liker å høre på, eller om de har hørt en sang de har lyst til å lære seg, så får jeg et trekk på skuldrene til svar hos de aller fleste.

Mange unge i dag konsumerer musikk uten å lytte. Jeg husker spesielt et sitat fra en medelev fra da jeg selv gikk på ungdomsskolen: “Når jeg hører på musikk, hører jeg egentlig bare på trommene”.

Min reaksjon da var noe slikt: “Tenk på alle gitarsoloene du går glipp av”. Men for pedagogen jeg er i dag betyr dette at mange musikalske element, som melodi og dynamikk, gikk rett over hodet på medeleven min. Og bare siden den tid har tilgangen på informasjon og inntrykk økt dramatisk. Unge i dag må sortere og prioritere inntrykkene i et voldsomt tempo og med grusomme kriterier (det som underholder kommer først), noe som har dyttet forholdsvis tidkrevende og abstrakte aktiviteter som lytting nedover på rangstigen. Dersom det foregår noen lytting, er den ytterst passiv.

Så hva kan vi som instrumentallærere gjøre for å innføre en viss grad av aktiv lytting i undervisningen? Lytting og gehørbasert undervisning kan være tidkrevende og vanskelig, spesielt for nybegynnere, så hva får vi igjen for å bruke tid på lytting i allere sprengfulle undervisningstimer?

Selv om det fort blir borte mellom besifrings- og notelære, teknikkøvelser og reperotarutvikling, så må vi aldri glemme at instrumentalundervisning handler om å lage musikk – og musikk skal oppleves med ørene. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært å lære elever om dynamikk uten å la de få høre det i praksis, og jeg begynner alltid rytmelære med lytting (slik høres det ut når vi klapper fjerdedeler/åttendedeler/etc.). Dette virker som selvfølgeligheter for oss som er lærere, men det er ofte langt fra selvfølgelig for elevene. Jeg har ofte en del band/samspillsundervisning, og merker veldig for når en av elevene ikke er vant med å lytte når h*n spiller eller øver. Det påviker timingen, det påvirker dynamikken, det påvirker læringsprosessen, og det påvirker samspillet.

Nå er jeg langt fra noen ekspert, og mange av mine opplegg/metoder er ganske ferske, så jeg har ikke nødvendigvis noen konkrete resultater å vise til. Men her er et par øvelser jeg gjør med mine elever:

Fyll inn riktig akkord.
Denne funker naturligvis best med elever som spiller etter besifring.

Gi eleven(e) en kjent melodi (Lisa gikk til skolen, Fader jakob, etc.) med besifring. Plukk bort en eller flere akkorder, men ikke den samme akkorden flere ganger. Eleven får så beskjed om å fylle inn akkorden(e) som mangler, og at den/de er brukt tidligere i sangen (ergo bør du helst unngå de 2-3 første akkordene). Da kan eleven bruke logikk i tillegg til gehøret for å finne frem til riktig akkord, og da virker ikke oppgaven like skremmende.

Konsonanse vs. dissonanse.

Her får eleven en enkelt grunntone som et slags orgelpunkt, og oppgaven er å finne toner på gitaren som låter “stygt” eller “fint” sammen med grunntonen. Formålet med oppgaven er å forstå/oppleve forskjellig spenning og klang, og kan lett varieres (annenhver tone er “stygg/fin”, finn 10 fine toner på rad, etc.).

Hermeleken.

Denne er obligatorisk, og kan lett varieres. En enkel variant kan være å bruke en enkelt tone, men at eleven kopierer rytmiske motiv fra læreren. En vanskeligere variant kan være å bruke en spesifikk skala, for så å la eleven herme melodiske fraser fra læreren. Du kan også vende på oppgaven, og la læreren herme etter eleven. Denne metodikken kan brukes i flere ledd i undervisningen, og kan ofte føre til at innøving av fraser/teknikker går fortere.

Følg etter lederen.

Denne kan godt brukes i grupper. Velg et kort ostinat eller et riff, evt kan dere kun ligge på en felles puls med en felles tone/akkord. Deretter velger du en leder (læreren kan godt begynne) som skal styre dynamikken når dere spiller. Om dette gjøres med håndbevegelser eller ved at lederen endrer dynamikken når h*n spiller, er i utgangspunktet likegyldig. Utfordringen for elevene er å følge dynamikken uten å synke i tempo.

Når alle har fått være leder, begynner dere på nytt. Men nå skal lederen bestemme klangen dere skal bruke, i tillegg til dynamikken. Her lønner det seg å ikke forholde seg til en bestemt tone eller akkord. Utfordringen for elevene blir å herme etter klangen som lederen bestemmer, selv om den er på et annet instrument eller det er en annen tone enn den eleven selv klarer å finne.

//

Tar veldig gjerne imot tips på andre metoder for å ta i bruk lytting i undervisningen!

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

2 Responses to Lytting i instrumentalundervisningen

  1. Godt innlegg om et emne som alle burde være opptatt av. Viktig å ikke miste målet av syne – som du selv skriver: “Selv om det fort blir borte mellom besifrings- og notelære, teknikkøvelser og reperotarutvikling, så må vi aldri glemme at instrumentalundervisning handler om å lage musikk – og musikk skal oppleves med ørene.”
    Flott – takk!

    • PerA says:

      Takk skal du ha, Eldar. Må få understreke at jeg ikke tror noen instrumentallærere glemmer at alt handler om musikk, men at det er lett å miste fotfestet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s